Historien om Veset

---

Jern og rein

Tinn har i lange tider vært bosatt av mennesker. Det har vært funnet spor etter korndyrking fra før år 2000 f.kr., og det er påvist beitedyr på Hardangervidda fra år 3500 f.kr. Trolig var det nomader som bodde i området deler av året, og praktiserte «tunflytting». De bodde sannsynligvis nærmere kysten på vinteren, og trakk opp mot fjellene på sommeren. De utnyttet effektivt vekstsonene og flyttet med buskapet ettersom gresset ble modent oppover fjellene. Trolig har reinjakten også vært helt sentral.

De første bofaste gårdene i Tinn antar man at er fra ca. år 200. Ved Møsvatn på Hardangervidda var det fra tiden 300-1200 stor aktivitet knyttet til utvinningen av myrmalm, og fra år 900 var virksomheten for storindustri å regne. Produksjonen må ha tiltrukket seg mange, og den ble sannsynligvis organisert fra Tinn.

Det går urgamle fotefar langs fjellryggene oppover dalene til Møsvatn og videre til Vinje og Vestlandet (‘Nordmannslepene’). Tråkkene forbinder også Vestfjorddalen med de andre dalførene i Tinn; Håkådalen (Miland), Husevolddalen og Gjøystdalen i Atrå og Sandset- og Tessungdalen. Det går også tråkk til Numedal, Uvdal, Tuddal, Setesdal, Ryfylke og Haugalandet. Forbindelsene vestover til Hardanger og østover til Kongsberg har vært særlig viktig.

Fjellet ga innbyggerne i Tinn rike ressurser i form av jakt, fiske, sommerbeite og høsting av fôr til dyrene. Jordbruksareal egnet til dyrking var svært begrenset, og knappheten på jord gjorde fjellet enda viktigere.

I Atrå er det funnet en rekke økser og sverd fra bronse- og jernalder, som tyder på at dette har vært et maktsentrum. Den storstilte eksporten av den viktige jernråvaren må ha gitt makt og rikdom til området. Jern kunne byttes mot varer de selv manglet, spesielt salt og korn til øl, men også luksusvarer som keramikk og glass.

Om Tinn-navnet

Helt siden middelalderen har navnet på administrasjonsområdet her vært Tinn. Navnet er sannsynligvis henta fra det urgamle navnet på Tinnsjøen (Tinn/Tinnsjø/Tinnsjå). De andre store innsjøene i kommunen har også urgamle navn; Mår (etter Márr – ‘hav’) og Møsvatn (etter Mernir, som er avledet fra elvenavnet Marna, ‘Måne’) er begge svært gamle navn.

Bruken av Tinn-navnet manifesterte seg blant annet fra middelalderen i Tinn prestegjeld og Tinn tinglag. Da formannskapslovene og det lokale sjølvstyret kom i stand på 1800-tallet ble navnet Tinn herad og senere Tinn kommune. Det er med andre ord en over tusen år lang navnetradisjon som fortsatt er i bruk.

Geografisk sammenfalt herredet med det gamle prestegjeldet, som bestod av Hovin, Atrå, Mæl og Dal sokn. Hovin ble skilt ut fra Tinn i 1860, og var frem til 1885 del av Gransherad kommune. I 1886 ble Hovin egen kommune. Gamle Hovin herad ble så delt mellom Tinn og Notodden i 1964. Også Hovin-navnet er urgammelt, og stammer fra norrønt (hof, ‘hov’, og vin, ‘eng’).

Også i Vestfjorddalen lå det svært gamle gårder som Bøen (av bǿr, ‘gård’) og Såem (Såheimr, ‘et sted man sådde’), der industristedet Rjukan ligger i dag. Navnet på Rjukan er også urgammelt, men da som navnet på den verdenskjente fossen (Rjúkandi – ‘den rykende’).

Stedene der byen etter hvert ble etablert hadde ulike historiske gårds- og grendenavn som Ingolfsland, Såheim, Bøen, Øverland, Mæland, og så videre. De gamle gårdsnavnene er til en viss grad beholdt som bydeler/nabolag og er fortsatt i daglig bruk. Mange av disse navnene er også svært gamle og flere av dem kan stamme fra folkevandringstiden.

Mye tyder på at det var en oppsving i bosetningen i Tinn i århundrene etter Kristus, og mange av de første gårdene i dalførene våre oppstår da.

Oppgang og undergang

Fimbulvinteren (Fimbulvetr, ‘den mektige vinteren’) er ifølge norrøn mytologi den harde vinteren forut for Ragnarok, verdens undergang, som gjør ende på alt levende etter tre års mannefall. I den yngre Edda skrives det om tre år uten sommer. I Völuspá heter det at Fenrisulven og ungene hans røver bort både måne og sol, noe som gjorde himmelen rød og førte til at folketallet dalte.

Antikke forfattere bekrefter at det i årene 536 og 537 var svært kalde somrer på jorda og at det var uvanlig mørkt, trolig på grunn av vulkanutbrudd, meteorittnedslag eller store skogbranner.

Norden opplevde en av de kaldeste somrene på 1500 år, og gjennomsnittstemperaturen i Europa gikk ned med 2,5 grader. Trolig er det denne perioden som skapte myten om Fimbulvinteren som overlevde muntlig gjennom generasjoner på generasjoner.

Det er funnet svært mange gullskatter fra denne tiden; det ble ofret mye til gudene i håp om å få slippe flere uår. Sannsynligvis har dette ført til en kollaps av bosetningen på fjellgårder, og det er ikke før i vikingtiden at bosettingen i Tinn tar seg opp igjen.

Telemark blir norsk?

Før rikssamlingen bestod det landskapet som vi i dag kaller Norge av flere ulike høvdingdømmer. Hvor mange de var vet man ikke, men trolig fantes det rundt 20 større og 60-70 mindre høvdingdømmer. Høvdingene styrte sitt område gjennom mektige lokale storbønder. Det gamle navnet Þilamǫrk stammer fra folkenavnet þilir og betyr ‘telenes mark’.

Harald Hårfagre la krav på Telemark rundt år 870, og hans menn krevde inn skatter. Men historiske Telemark og resten av «opplandene» (det vil si alle områder som ikke lå ved kysten) var vanskelig å kontrollere for styresmaktene, og her tok både kristning og reformasjon lang tid. Telene skal ha vært en av gruppene som sloss mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Slaget regnes som det første fasen i rikssamlingen.

Telene holdt på sine gamle skikker, og det å legge bort gammel folketro satt langt inne for mange. Skatteinnkreving og hærplikt var også vanskelig å gjennomføre.

Åsgrim, sønn til småkongen Ulf Gylder, hadde nektet å betale skatt til den nye kongen. Gaver kunne han gi, men noe skatt hadde han aldri betalt og ville aldri gjøre det. På et ting i Tinn året etter bestemte de lokale bøndene seg for igjen å ikke betale skatt. Åsgrim ble så drept av kongens menn da de kom.

Sønnen hans, Torstein, var i viking. Da han kom hjem, solgte han alle sine eiendommer og satte av gårde fra Tinn mot Island med folkene sine. På veien til Island via Langesundsfjorden seilte han forbi farens drapsmenn og brant dem og alle deres folk inne.

Harald Hårfagre hadde sitt maktsentrum på Vestlandet. I Trøndelag konsoliderte Ladejarlene også makt, mens store deler av Østlandet var under dansk innflytelse. Midt imellom lå opplandene. Mye taler for at det var Harald Hardråde, og ikke Harald Hårfagre, som var den virkelige rikssamleren i Norge. Først i 1047 kan vi snakket om et samlet kongerike, altså nesten 200 år senere.

Fremveksten av kongemakten førte ofte til konflikter mellom kongen og de andre høvdingene. For både konger og høvdinger var det viktig å skaffe seg rikdom som de kunne bruke for å skaffe seg flere tilhengere, og mange av vikingferdene var motivert av kampene mellom konger og høvdinger, og høvdingene imellom. Slik bidro vikingferdene til rikssamlingen ved at rikdommene skaffet på tokt kunne finansiere erobring innenlands.

Vikingtidens samfunn var et krigssamfunn, og maktkampene dominerte. Mot slutten av vikingtiden endte det med at høvdingene fikk sin makt redusert til fordel for kongen, slik at en rikssamling ble mulig. Høvdingene og storbøndene i Tinn kan ha tjent store penger på handelen over fjellene i nord, sør, øst og vest. Det er også på denne tiden at myrmalmproduksjonen i Øvre Telemark er på sitt absolutt høyeste, før den trapper ned igjen rundt år 1200.

Tinngårder i middelalderen

Folk var lovpålagt å tilhøre en gård i middelalderen, og landsbyer var svært uvanlig i landet vårt på denne tiden. Ordet for bonde – búandi – betyr rett og slett ‘fastboende’. De som ikke bodde fast et sted, men som streifet rundt kunne fort bli sett på med mistro; de var utenfor loven og kunne være lovløse fanter med onde hensikter. De usikre tidene bidro nok også at man var mistenksom ovenfor ukjente som streifet rundt uten konkrete ærend.

Da vikingferdene avtok etter årtusenskiftet ble det vanskeligere å få tak i treller. Jordeierne (det vil si eliten) begynte derfor å leie ut jorda til leilendinger i stedet for å drive den med trellearbeid. Leilendingene bodde på egne bruk og betalte jordleie – landskyld – til jordeieren. Norge ble et føydalsamfunn, med enorme adelseiendommer og krongods som i det vesentligste ble drevet av andre. Adelen og kongen satt på toppen og skummet fløten.

Landskylda var den viktigste inntektskilden for kongemakt, kirke og stormenn i middelalderen. ‘Landdråtten’ (eieren) eide gjerne en rekke parter i en rekke ulike gårder, og landskylden ble betalt inn som en andel av gårdenes produksjon, med faste årlige frister for leveringen. I løpet av høymiddelalderen ble landskylda fastsatt til omtrent en sjettedel av gårdens avling, og de aller fleste bønder i Norge var på denne tiden leilendinger.

Det ble på den tiden ryddet om lag tre tusen gårder som fikk navn som ender på -rud, eller fikk navn som Rud, Røa, Rudningen og Rydningen. De fleste av dem var små og fattige, lå avsidesliggende og i skogstrøk med dårlig jord. De lå ofte i utmarken til eksisterende gårder, eller ble ryddet i allmenninger med felles beite- og vedrett. De sistnevnte måtte betale leie direkte til kronen.

Innkrevingen og fordelingen av varer mellom ulike eiere var imidlertid krevende, og var avhengig av mellommenn som tok sin andel. Eierne ønsket derfor å få betalt i penger, mens bøndene insisterte på å betale slik de alltid hadde gjort og som de hadde rett til ifølge loven. Dette var gjenstand for flere konflikter. I historiske kilder finner man derfor gjentatte klager på hvor ineffektive, tungrodde og uproduktive gårdene i Øvre Telemark var. Bøndene var vanskelige, uregjerlige og kunne være voldelige.

Om gårdsnavnet ‘Veset’

Navnet ‘Veset’ stammer sannsynligvis av det gamle norrøne ord vé = ‘hellig’ og setr = ‘slåttemark’. Vesetnavnet har nok en sammenheng med ‘Vemork’ som ligger halvannen kilometer lenger opp i dalen. Mǫrk = ‘grense’, ‘merke’ eller ‘grenseområde’. Navnet tyder på at stedet har hatt en eldre religiøs bruk, før den etter hvert ble brukt til slått.

‘Vésetr’ listes først som en av elleve middelaldergårder i Tinn i PA Munchs «Historisk-geografiske oversikt over Norgesveldi», som kom ut i 1849. Munch baserte verket sitt på primærkilder til eiendommer og landskap fra norsk middelalder. Det kan være såkalte diplomer og jordebøker som listet opp eiendommer som hadde skyld til kirken eller til kongen (landskylden).

PA Munchs gjennomgang av kjente middelaldergårder i Tinn begynner med Vésetr, og lister opp ytterligere ti gårder: Ingólfsland, Efraland (Øverland), Bjártópt (Bjørtuft), Mælongar (Miland), Eyranes (Ørnes), Rollag, Bergnös (Bernaas), Atróðr (Atrå prestegård), Marheimr (Marum/Mårem), Tradar (Troer/Train). I Hovin finner han fem gårder, og tre på Møsstrond.

En alternativ teori baserer seg på nyere kilder fra dansketida, hvor det opprinnelige navnet med tiden ble endret til ‘Wiizedt’ i offentlige papirer. En sluttet da at navnet måtte stamme fra Vidr = ‘skog’. Det samme gjaldt Vemork. Gamle norske kilder nedtegnet før påvirkningen av dansk gjør seg gjeldende utover 1500-tallet fra vil være nærmest den opprinnelige ordlyden.

I sine erindringer «En tinndøl ser tilbake: beretning fra et eventyrlig liv i en brytningstid i Norge, 1865-1949» skriver Halvor Sondresen Haddeland:

«Veset har så vidt jeg vet, vært et offersted i hedensk tid.»

Den opprinnelige skrivemåten Vésetr kan tyde på at det er hold i det Haddeland bemerker, at det kan ha vært et hellig sted her i førkristen tid. Kanskje hadde området en eldre religiøs bruk før det kom slått og gårdsdrift på stedet. Vi vet at noen av de første landnamsfolka reiste fra Tinn og Vinje til Island. Noe av grunnen til at de reiste kan ha vært motstand mot kristningen og kongemakten.

Nyere forskning viser at man i vikingtiden trolig hadde religiøse anlegg (vé) og tempel (hóf), som enten ble tatt med til Island eller demontert og ødelagt eller gjemt bort når kristendommen kom til landet. En utgravning i Trøndelag har avdekket et slikt anlegg som plutselig ble fjernet.

Siden språket har endret seg fra gårdsnavnet ble til, vil de eldste skriftlige kildene ha størst verdi når vi skal finne fram til betydningen av et gårdsnavn. I lys av opplysningene til PA Munch er derfor skogsopphavet til navnet mindre sannsynlig.

Det er gjort arkeologiske funn fra middelalderen på Veset, en årelatingsøks og en ringspenne. Flere funn i nærheten er kjent på folkemunne. Det skal blant annet ha vært funnet en hjelm i en gravrøys på Våer, 1 km unna.

Gårdene med etterledd -set stammer trolig fra vikingtiden. Det gjør også gårder med etterleddet -stad. De er gjerne oppkalt etter den første bonden, i likhet med noen av gårdene som har etterleddet -land. I Tinn finner vi for eksempel Gaustad (oppr. Gautestad). I Tinn finnes også eksempel på navn som har en kombinasjon av mannsnavn og -set. Den gamle storgården ‘Gauteset’ (nå Gauset) er en av disse.

Stad-gårdene tok ofte navnet etter en sønn fra en av de opprinnelige storgårdene i bygda som ryddet ny gård til seg og sine. Disse gårdene er de siste nokså store og selvstendige gårder som ble ryddet i Norge.

Fra og med 1100-tallet ble gamle gårder i stedet delt i flere bruk som alle beholdt det gamle gårdsnavnet, i tillegg til småbrukene som ble ryddet der det fortsatt fantes plass, men de var mye mindre enn delingsbrukene på gamle gårder.

Søsterklokkene i Tinn

Det skal lenge ha vært en markedsplass på Toresmogen, som lå i nordenden av Møsvatn. I 1728 skriver Amtmann Berg at det i fordums tid skal ha stått en stavkirke her. Den skal senere ha blitt demontert og flyttet til Frøystul, og videre nedover Vestfjorddalen. Dette kan ha sammenheng med nedgang i aktiviteten i området rundt Møsvatn, eller befolkningsnedgangen etter ‘den store mannedauden’ i 1349 (Svartedauden).

I løpet av 1300-tallet mister Norge prestisje og makt, og flere pestepidemier i løpet av de neste hundreårene gjør at 60 % av befolkningen utraderes. I likhet med tiden etter klimakatastrofen på slutten av 500-tallet blir trolig mange fjellgårder forlatt, og de som overlevde tar i bruk mer lettdyrka jord andre steder.

Under flyttingen av kirka skal en av kirkeklokkene ha sunket ned i Møsvatn. Den gjenværende klokka skal ha hatt en sår klang lik klokka vi har lest om i bøkene om Søsterklokkene av Lars Mytting; «syster mi ligg i Møsvatn.»

Et av stedene som ifølge sagnet ble foreslått som kirkested for den gjenreiste kirka var på Veset, og her fantes et jorde som de kalte for Kyrkjeåkeren. Trevirket lå ifølge sagnet der i lange tider, men kirken ble aldri reist på stedet. Det samme gjelder på Berge lenger opp i dalen.

Kirken skal ifølge sagnet omsider ha blitt gjenreist på Øverland på Kyrkjeborgi. Der ble så kirka tatt av ‘hardvind’ en dag, og bordstumpene fløy ned til Dale. Dette ble av lokalbefolkningen tolket som et varsel om at dette var rette plassen for kirka, så den ble gjenreist der. Vi vet at stavkirken på Dale er fra 11-1200-tallet, men at den ble delvis revet og ombygd på 1700-tallet. Klokkene er fra middelalderen og blir fortsatt runget for hånd.

Fuggen

På Veset skal det også lenge ha fantes en gammel sagahåndskrift fra senmiddelalderen. Den var skrevet med fraktur (munkeskrift), og ‘brevsynte’ bygdefolk kunne «studre seg igjennom han» (Tinn soga), så den må sannsynligvis ha vært skrevet på norsk.

Håndskriften ble kalt for «Vesetfuggen», og skal ha inneholdt lokale stedssagn og folkeeventyr, som sagnet om Mari og Maristigen. «Fugg» betyr bunt/bundel/samling. Vesetfuggen forsvant en gang på 1800-tallet.

Under Gimsøygodsets åk

I Tinn, hvor man helt frem til 1900 drev gårdene etter et sjølvbergingsperspektiv (også kalt ‘stabbursøkonomi’), var det nok lite motivasjon å finne til å produsere ekstra for å betale skyld og skatt til øvrigheten – fremmede adels- og embedsmenn, pave- og kongemakt. Det var også stor mistro til kongens skatteinnkrevere, som gjerne krevde inn mer enn det som var pålagt, og som gjorde gode penger som handelsmenn på si. De krevde gjerne inn for mye, og solgte unna til egen vinning.

På 1600-tallet var det stor misnøye fra bøndenes side om arbeids-, førsels- og leveranseplikter til de kongelige bergverkene som vokste i omfang. I Tinn var skogdriften også viktig. Da kongen innførte begrensninger på sagbruk fra 1587, handelsmonopol på trelast i 1662 og ytterligere begrensninger utover 1700-tallet, førte dette til at mesteparten av trelasthandelen havnet hos noen få privilegerte familier i de store byene. For Tinn sin del var dette hos klostergodset i Skien, Gimsøy.

Klosteret skal ha blitt opprettet i første halvdel eller mot midten av 1150-tallet av lendmannen Dag Eilivsson, etter at han hadde vært med Sigurd Jorsalfare til Jerusalem og Konstantinopel (1108–1111). Det antas at de på vei dit møtte engelsk klosterliv og ble kjent med det. Klosteret ble anlagt på Eilivssons eiendom Gimsøy, en tidligere beitemark for geiter.

Klosteret var i virksomhet i over 400 år, og deres sentrale beliggenhet ved datidens reise- og handelsveier gjorde at klosteret opparbeidet seg store verdier. Klosteret forvaltet betydelige jordeiendommer både i Telemark og andre steder.

Godset synes å ha vokst gradvis gjennom århundrene. En vet ikke hvor mye av dette som stammer fra klosterets økonomiske virksomhet. Mye kan også stamme fra arv, for eksempel fra personer som søkte opphold i klosteret, eller som etterlot seg eiendommer og andre verdier til klosteret av religiøse grunner.

Avviklingen av klosterlivet på Gimsøy foregikk gradvis på 1500-tallet. Christian II gjorde klosteret med de store eiendommene til en form for verdslig len i 1532. Da det ble oppdaget sølvholdig kobber i øvre Telemark og jernmalm i Gjerpen på første halvdel av 1500-tallet ble klosteret valgt som kongens (statens) administrasjonssenter for den nye bergverksdriften.

Det ble lagt planer om en stor «bergstad», og på kongens ordre måtte de siste nonnene forlate klosterbygningene i 1540. Bergstaden kom aldri i stand, men lederen av bergdriften i Telemark flyttet inn på Klosterøya. Da ble også malm fraktet dit og foredlet der, blant annet til en kort periode med myntproduksjon. Den berømte og svært sjeldne Gimsøydaleren prydet med den norske løve ble produsert her. En stor brann i 1546 la klosterbygningene i grus.

Klostereiendommene ble av kongen flettet sammen med annet nærliggende krongods til Bratsberg len, med lensmenn innsatt av den dansk-norske kongemakten. Det ble da et av rikets hovedlen (det vil si riks/landsdel).

Opprinnelig betegnet navnet Telemark bare Øvre Telemark, men fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark også tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt, det vil si Grenland (grenenes land).

Allerede i 1660 har Veset blitt delt opp i to bruk, og drives av Herbjørn og Per. Herbjørns etterkommere skal med korte opphold bodd og drevet gårdsbruk på Veset fram til ca 1870, med varierende hell.

Kongen overlot Gimsøygodset til menn som hadde gjort seg fortjent til det, mot en årlig avgift. Kirkens folk protesterte forgjeves. Gimsøy var krongods frem til 1662, da det ble overdratt til general og lensherre i Bratsberg, Jørgen Bjelke.

Kronen skyldte ham nemlig store summer. I 1666 solgte han eiendommen videre til visestattholder Frederik Gabel, som samme år igjen solgte den videre til admiral Cort Adeler. Hans etterkommere eide godset i flere generasjoner.

I år 1800 kjøpte Eidsvollmannen Didrich von Cappelen jord- og skogseiendommene i Øvre Telemark (om lag 300 000 mål), samt en rekke sagbruk, tomter og eiendommer som tilhørte klostergodset.

Cappelen eide fra før cirka 100 000 mål i samme område. Cappelen var en gammel adelsfamilie og Didrik var grosserer, trelasthandler, gods- og brukseier, skipsreder m.m. i Skien. Han var representant fra Skien til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Cappelens eide om lag 130 gårds- og bruksnummer i Tinn, Gransherad og Lisleherad. Dette inkluderte Søndre Veset, og slekta på gården drev som leilendinger under Cappelen. I 1823 kjøpte han også selve Gimsøy (Gjemsø) kloster og en rekke andre eiendommer i Skien. Cappelens etterkommere satt på de store eiendommene frem til en oppløsning av selskapet i 1897.

Cappelenfamilien eide gjennom godset Gjemsø kloster rundt 130 gårds- og bruksnummer i Tinn, Gransherad og Lisleherad. Hovedvirksomheten var trelasthandelen og det som hørte sammen med denne, det vil si skogsdriften med tømmerfløtingen, sagbruk og salg med eksport på skip fra Skien, særlig til England. Virksomheten opphørte i 1897. Mye av eiendommene i Tinn gikk til staten, eller til Hydro.

Staulslivet (? – 1950)

Tradisjonelt flytta hele garden til fjells om sommeren, og det var vanlig med flere stauler for å utnytte vekstsesongen i de ulike høydesonene. Ifølge Pytheas av Massilia, en gresk geograf og handelsmann som reiste til Nord-Europa rundt år 300 f.kr., sendte nordboerne dyrene til fjells om sommeren også da, så tradisjonen har dype røtter.

I Tinn var det vanlig med tre: Heimstaul relativt nærme gården, listaul lenger opp og langstaul på høyfjellet. Veset hadde langstaul blant annet i Kvisbudalen godt innpå Hardangervidda. På det meste fantes det 800 stauler i Tinn, og det var blant kommunene i landet som hadde lengst ferd fra gården og opp til seters.

Staulene var kvinnenes rike, og de hadde ansvar for melking, kinning og ysting. Barna var «hjuring» (hyrde/gjeter) og passet på dyrene. Mennene hadde ansvar for å skaffe vinterfôr og slo gras på sommeren, mens kvinnene og barna fulgte dyra til fjells.

Mannen kom gjerne til seters i helgene, og var der ellers kun om en skulle slå gras der eller om det var annet arbeid som måtte gjøres. Lauving, der en skar av kvister med lauv til dyrefôr, var også vanlig. Det skal ha vært en rekke styvingtrær oppover lia på Veset. Alm var mye benyttet, men i Tinn brukte en også bjørk. Det finnes fortsatt mange almetrær i lia på Veset.

Mange stedsnavn på fjellet som ender på -flott -flot eller -haddin vitner om bruken, og betyr slette, eng, beitemark, slåttemark. Høyet ble gjerne lagra på fjellet i utløer, og hentet ned da det var bruk for det vinterstid.

«I 1802 heiter det om Veset at det er bratt og tungvindt og høyet frå heidi ‘maa trækkes paa Granbusker’»

Einung, Tinn soga

Fjellpartiet over Gvepseborg og Eivindsronuten ble kalt Vesetåsen. En av de gamle stiene opp dit er fortsatt i bruk – i dag kalt Vesetstien. Dette er opprinnelig seterstien til Nordre Veset. Søndre hadde egen, og det samme med Våtveit / Bakken og Våer lenger opp i dalen. Det var vanlig å ha egne stier, og man delte absolutt ikke sti med naboen.

Fjellet mellom Vestfjorddalen og Atrå var delt mellom gardene på begge sider. Det ble gjennomført en grenseoppgang på begynnelsen av 1800-tallet. Dette utgjør store områder, og muliggjorde utslått og utstrakt beiting på sommeren i tillegg til tømmerhogst, jakt og fiske.

Jordene rundt gårdene og nærmest staulene var forbeholdt menneskemat og dyrking av gress til vinterfôr, og dyrene ble derfor sendt til fjells.

Det finnes gamle tråkk over fjellet via Hukebu til Håkådalen og Husevolldalen, opp til Kvisbudalen, Fagerhaug og Hjerdalen og inn på vidda til Langesjå og Gøystavatnet, og videre langs de gamle slepa over til Hardanger.

Tre gårder og rosemalere

Fra 1791 til 1869 var nordre Veset delt i to bruk, nordre og mellom-Veset. Rundt denne tida var det mange fra kommunen som utvandret til Amerika, og det er registrert 30 personer med etternavn Veset i utvandringsprotokollene fra Tinn.

Utvandringa kan være forklaringen på at nye slekter kommer til Veset, og at gamle gjenstander som Vesetfuggen forsvinner på 1800-tallet.

Knut Alvson Veset var en av de som utvandret. Han ankom Winneshick county i 1851. Han skal ha berga livet til en prest som ble bitt i tåa av en slange (ratleorm). Veset tok en barberkniv og skar stortåa rett av, så «vart presten god att.»

Gunleik Gunnulvsson Bergstogo tok over sørgården i 1858, og broren hans Jon tar over «mellomgården». Gunleik hadde bytta til seg Veset med Såheimgården, og satt igjen med 400 riksdaler og ble dermed en ganske velholden mann i Tinn-målestokk. De eldre bygningene som fortsatt finnes på sørgården ble sannsynligvis oppført på denne tiden, både kårbolig og låve er sannsynligvis fra 1860-tallet. Deler av stabburet er fra 1700-tallet. Det har sannsynligvis vært rammet av brann og blitt gjenoppbygd.

Brødrene Bergstogo kom fra Tuddal og var kjente rosemalere som reiste rundt i sitt virke. Gunleik ble regnet som en av Telemarks dyktigste rosemalere, og malte stoga på Haugsvoll i Svartdal.

Jon skal blant annet ha hatt flere arbeidsferder til Hardanger. Kontakten over Hardangervidda med «hardingene» var utbredt på denne tida. Det var driftefart på vidda, flere faste marked og handelsplasser, og gamle tråkk og slep forbandt de to sidene av fjellet sammen. Særlig var gruvedriften på Kongsberg viktig. Der var det et stort behov for ressurser, både mat og dyrefett til belysning og til å smøre gruvemaskinene.

Det er lite i dag som vitner om at to dyktige rosemalere bodde på Veset. Jon utvandret etter hvert til Amerika, mens Gunleik omkom på fjellet:

«Stillfarende og fordringsløs sat han [Gunleik] i smaa kaar og færdedes stadig paa arbeide i de mest avsides grænder. Paa en av disse reiser omkom han en senhøsts uveirsdag oppe i Tinnfjeldene.»

Gunnulv og Sam

Gunnulv Gunleikson Veset, sønnen til Gunleik, tok da over. Først mellomgården, som etter hvert ble slått sammen med sørgården. Jon Torsteinsson Myrefiken, læreren i bygda, flytta til nordgården i 1870.

Husmannsgutten skal i tillegg til å være lærer ha vært en dyktig skimaker som tok bestillinger fra ungdommen i bygda. Jons datter Astrid giftet seg med nabogutten Halvor fra Vemork, og de tok over driften i 1877. Jon døde i 1908, 84 år gammel.

Astrid døde noen år før sin far, og Halvor ble enkemann med to sønner. Gunnulv tok da over eierskap på nordgården også, og satt dermed med hele Veseteiendommen. Halvor og Astrid driver nordgården.

I 1906 solgte Gunnulv uten forbehold til ingeniøren Sam Eyde og flyttet til Sandsvær (Kongsberg) med familien sin. Gunnulv døde i 1914. Broren til Gunnulv, Gunleik, tok over som «leilending» på sørgården. Han og kona Anne flyttet ned fra Våer hvor de bodde en tid. Halvor fortsatte driften som «leilending» på nordgården.

Gunleik og ho Anne

Gunleik på sørgården hadde jobbet som vognmann, og fraktet rundt på de mange turistene som kom til dalen i andre halvdel av 1800-tallet for å skue den mektige Rjukanfossen og Gaustatoppen. Som kjentmann ble han også flittig brukt av Einung i arbeidet med Tinnsoga. Gunleik og Anne fikk syv barn, men flere av dem døde tidlig.

Aagot døde i 1915, bare 27 år gammel. Gunleik døde i 1916, 30 år gammel. Eldstedatteren Gina vandret ut til Amerika med mannen Halvor (Våer). Også datteren Signe vandret ut. Begge søstrene endte opp i Minnesota. Gina fikk fem barn, og Signe fikk fire.

Hydro trengte plass til anleggsarbeidere, og gårdene huset hver mellom 10 og 20 mann i anleggsperioden. Etter hvert kom det både anleggsveier, kraftledninger og gasslinjer forbi tunene på Veset. Gunleik og Halvor fortsatte gårdsdriften mellom mastene. Gresset hadde ikke Hydro funnet noen bruk for enda.

På sørgården hjalp datteren Ingebjørg til hjemme, og sønnen Halvor fikk jobb i banken. De hadde hushjelp og barnebarnet Torjus vokste også opp her. Torjus var sønnen til Gunhild og hennes mann, kjøpmann Halvor Torjussen Aarnes.

Tinnsoldatene

Torjus Gunleik Aarnes gikk på skolen med Gunnar Sønsteby og mange andre som senere skulle bli aktive i motstandskampen: Knut Haugland, Halvor Riverud, Olav Skogen, Leif Nielsen, Rolf Solem, Knut Berge og Einar Nordgaard. Også tungtvannssabotørene Jens Anton Poulsson og Claus Helberg kom fra Rjukan.

Blant venner ble Torjus kalt «Tuppen», og var en del av gjengen som senere skulle bli kalt «Tinnsoldatene» under krigen. Han ble arrestert av nazistene for å ha deltatt i motstandsarbeidet. «Tuppen» overlevde både Grini og Sachsenhausen, hvor han satt som fange #74217 frem til freden. Han skal så vidt ha berga livet i leiren, var svært syk og utmagret og ble kun berget av sine kamerater som smuglet inn mat på lasarettet.

Aarnes bosatte seg i Moss etter krigen. Tross varige mén fra krigen ble han både advokat og dommer i Oslo i sitt senere liv, men var tydelig preget av krigsårene resten av livet. På grunn av krigsopplevelsene engasjerte han seg særlig i forholdene for fengslede, satt i en rekke utvalg innen kriminalomsorg, og var en del av «Ljansgruppen» som stiftet Amnesty Norge. Aarnes døde i 1998, 81 år gammel.

På nordgården får sønnen i huset Gunleik seg jobber på Rjukan, først som maskinist på Vemork og senere som postkjører. Han giftet seg med Astrid Strandrud i 1931. Den andre sønnen, Jon, hjalp faren Halvor med gårdsdriften.

Gunleik på sørgården døde på 1930-tallet en gang. Datteren Gunhild døde under krigen i 1942, 51 år gammel.

Ho Anne var ikkje manglætute

Enken Anne Våer bodde på Søndre Veset helt frem til hun døde 88 år gammel i 1944. Da var hun visstnok den eldste innbyggeren i Tinn ifølge Rjukan Dagblad.

«Å det var fint på Våer før kan du tru. Brusen frå elva og fossen fyllde heile dalen og Våerbekken var ikkje så lågmælt han heller om våren og i høstflaumen.»

«Når me sprang over alle dei fårlege stupa og skulle passa på kyrne og sauene og geitene, var det ikkje alltid så greitt å vera hjuring. Serleg var geitekjea vågalle, men det gjekk da godt. Gjennom Maristigen fôr me ofte, og det var rart at det kunne gå godt. Me sprang på sokkelesten med treskoa i handa. Du veit det var da nifst og. Men me var så vande med det.»

«Ein gong trefte Sigrid Vesethaugen og eg ein framand kar. Han bad om me vilde fylgja honom gjennom Maristigen. Me var bare jenteongane og hadde ikkje vet på å vera redde for den framande. Han såg kanskje ikkje så farleg ut. Me gjekk i sokkelesten da au. Da me kom på det høgaste fossestupet, ville denna karen endeleg sjå ned i fossedjupet. Han fekk Sigrid og meg til å halda seg i føtane med han låg og stirde ned i fossegryta. Han måtte nå ikkje tru me var manglætute helle, som torde betru oss føtene sine.»

«Me hadde nok ikkje så rare vegjene den gongen. Oppover var det enten Maristigen det, eller også opp om Fjosbodalen, opp Brurekleiv og over Skaråsen. Eg hugsar ein gong, det var enda om vetren, eg skulle leie ei kyr denne vegen til Berge, garden ovom Krokan. Det var eit veldigt slit å få kua med seg. Men det gjekk da med.»

Anne Våer i intervju med Rjukan Dagblad, 1942

Saueavl

Sønnen Halvor drev gården videre. I 1946 forlovet han seg med pleiersken Agathe Viola Aas fra Oslo. De fikk ingen barn. De drev en stund med sau, og var blant de første her til lands som krysset merinosau med dalasau.

Dalasauen kom fra Vestlandet, og ble spredt over store deler av landet i mellomkrigstida. Den har mye og lang ull, er storvokst og kjøttrik og får ofte tvillinger. Den dannet grunnlaget for NKS-rasen (norsk kvit sau) som er dominerende i landbruket i dag. Merino er en sauerase opprinnelig fra Spania, men ble popularisert i New Zealand og Australia. Den er kjent for spesielt fin og myk ull.

I 1951 døde Ingebjørg uten etterkommere, 55 år gammel. I 1972 døde Halvor, og hans enke Viola bodde på sørgården frem til hun havnet på gamlehjem. Viola døde i 1991, og ble gravlagt i Skien.

Gartner og forsøpling

I 1955 falt også Halvor på nordgården fra. Sønnen Jon hadde fått jobb som gartner for Hydro på Rjukan, og fikk blant annet ansvaret for Adminiparken. Han skal også ha hatt et nydelig parkanlegg hjemme på Veset, med vann, trær, busker og mye blomster. Han ble gift med Birgit og fikk sønnen Halvard, som i 1966 giftet seg med Kirsti. Broren til Jon, Gunleik, døde i 1978.

Det en ellers kan lese om Veset i lokalavisa i etterkrigstida er utallige bilulykker, utforkjøringer og hendelser på veien fra Rjukan opp til Våer og Vemork. Her påkjøres både skiløpere, utenlandske turistbiler og rådyr.

I 1981 arrangeres det uformelle sykkelrittet «Veset Grand Prix» på strekningen. Temporittet gjentas året etter. Det er også en rekke notiser og artikler om søppeltipping. Hydro hadde en tid fylling her, og det ble også brent søppel her. Statens forurensingstilsyn har senere kartlagt fyllinga. Senest i 2012 skrev lokalavisa om ulovlig forsøpling på Vesetsletta.

Etter at Jon falt fra i 1987, ble nordgården i en tid brukt som feriehus. Eiendommen ble etter hvert solgt av Halvard Veset i 2017. Det gamle huset måtte dessverre rives og en ny bolig ble oppført.

Islandshestene

På slutten av 1970-tallet tok Svein Moen og hans familie over sørgården og førte opp nytt våningshus på tunet. Moen kjøpte etter hvert hus og innmark tilbake fra Hydro, og en hel rekke bygninger ble påbygd, restaurert og oppført i hans eie.

Moen drev avl av islandshest, arrangerte rideturer på Hardangervidda hver sommer, hadde ridekurs og drev med terapiridning. Svein bodde og drev på gården frem til sin bortgang i 2021, 75 år gammel.

---