Kystgeita
På Veset beiter en gammel norsk geiterase, nemlig kystgeita. Andre kaller den villgeit, kjøttgeit eller utegangargeit.
Høsten 2023 fikk vi endelig geiter til gards! Flokken med kystgeit rydder kratt og pleie kulturlandskapet i Øvre Vestfjorddalen i årene som kommer. De er allerede godt i gang, og er du heldig møter du de på jobb langs Kraftledningsveien.
Kystgeita er en unik norsk geitestamme som har vært holdt for kjøttproduksjon, isolert fra den vanlige melkegeita i Norge. Kystgeita har tradisjonelt vært holdt for å produsere kjøtt i en driftsform tilpasset det bratte landskapet og det barske norske klimaet. Driftsformen og matskikkene knyttet til kystgeitholdet er kulturhistorisk unike med nasjonal bevaringsverdi, der pinnekjøtt og spekelår er særlig ettertrakta.
Kystgeitene går ute mesteparten av året, men tas inn på seinvinteren og kjeer inne tidlig om våren. Dette for å verne de nyfødte kjea fra rovfugler, og for å holde dyra tamme. Moregenskapene til kystgeita er gode og familier med to og tre generasjoner holder ofte sammen.
Kystgeitene som er igjen, er siste resten av en spesiell norsk rase som tidligere ble kalt kjøttgeit, villgeit eller utegangergeit. Den er i dag truet, hovedsakelig fordi det er få dyr som er spredd på få besetninger. Fra et bevaringssynspunkt er det derfor ønskelig og nødvendig at rasen vokser, både i antall dyr og besetninger. Det håper vi å bidra til her på gården, og håper at de bratte fjellene og det barske klimaet her i Øvre Telemark minner litt om Vestlandet der denne geita stammer fra.
Kilder: Nibio, Stad kystgeitlag
Islandshøns
Landnámshæna eller haughæna (is.) er en hønserase fra Island. Landnåmsfolket fra Norge hadde med seg høns til Island da de utvandra mot slutten av vikingtida.
Det er en landrase som over tid har tilpasset seg det harde klimaet den lever i. Variasjonen i genene er derfor stor. Hønene blir relativt store (rundt 2 kg), og har en stor variasjon i kam, fjærdrakt og skinn- og fotfarge. De er stabile eggleggere og har gode rugeegenskaper. Egga er relativt store (50–65 g). Islandshøna har på grunn av sitt historiske opphav sin nærmeste genetiske slektning i den sørvestnorske Jærhøna.
Islandshøns er hjemmekjære, har gode flokkegenskaper, og gjemmer seg raskt unna når noen værer at det er fare på ferde. De er tilpasningsdyktige og spiser det meste. Til høner å være har de gode flygeegenskaper, men trives best i kratt, skog og høyt gress.
Islandshøner er hardføre, nysgjerrige og flinke til å finne sin egen mat. På Veset går de fritt inn og ut av hønsehuset, og leter ivrig etter mat selv store deler av året. De går godt overens med andre dyra på gården, og følger døgnets syklus. Når skumringen kommer har de gått og lagt seg.
Selektivt fremavla (moderne) hønseraser har en mer homogen genetikk enn de gamle landrasene, fordi man har ønska egenskaper som større egg eller raskere vekst til industrielle formål. Andre viktige egenskaper kan da ha blitt borte på veien. Det biologiske mangfoldet hos de moderne rasene er begrensa; de kan være mindre hardføre for sykdom og klarer seg dårligere ute i friluft.
Massiv import av moderne kommersielle hønseraser fra 1950-åra førte til at islandshønene nesten ble borte fra Island, men fra 1970-åra og utover har det vært gjort aktivt bevaringsarbeid, og bestanden er på vei opp igjen. De første islandshønene i Norge ble innført i 1996, og det finnes et aktivt entusiast- og oppdrettermiljø.
Kilder: Lokalhistoriewiki, Prydfugler.no, Islandshøns i Norge (Facebook)